MAGASINET, Dagbladets Lørdagsmagasin, 21. mai 2005
Tekst: HALLGEIR OPEDAL - Foto: AGNETHE BRUN
Når barna ikke vil sove, kommer KARIN NAPHAUG (54).
Norges eneste profesjonelle nanny.
DET VAR EN kveld seinhøstes 2002, tre måneder etter at Linda Sunde hadde født tvillingene Magnus og Margrethe. De siste månedene hadde livet bestått av nattevåk, amming, bleieskift og skrikende unger 24 timer i døgnet. For første gang skulle hun ut, treffe andre. I det hun tok på støvlene, begynte Sofie på tre å skrike. Hun ville ikke at mamma skulle gåååå! Og dermed våknet Magnus og Margrete. Alle de tre barna hylte. - Da bare satte jeg meg ned i trappa og grein. Jeg orket ikke mer. Ikke lenge etter ringte mobiltelefonen til Karin Naphaug.
ETTER TI Ã...R som helsesøster på Vindern i Oslo hadde Karin Naphaug merket seg alle småbarnsforeldres største problem: Søvnmangel. Skrikende babyer slet dem ut. Karin tenkte at her var det et marked. For fem år siden sa hun opp jobben og startet hun sitt lille firma med en misjon: Lære foreldre å få barn til å sove. Siden har hun kjørt rundt i Oslo og Akershus i en hvit Toytoa Yaris og gitt flere hundre småbarnsforeldre natta tilbake. _|Mange sliter, men det å innrømme at «nå trenger vi hjelp», sitter ofte langt inne. Mange som ringer, har kjørt seg langt ned og er desperate. De har forsøkt alt, uten at det har nyttet. Problemet er at de ofte har prøvd mange forskjellige ting uten å være konsekvente. I England er Jo Frost blitt superkjendis som Super nanny der hun hjelper britiske foreldre med barneoppdragelsen. Serien er til nå solgt til over 30 land, og blant annet vist på TV 2. Nå kommer en norsk versjon av serien. _|Det er mange foreldre som sier det når de har sett Jo Frost. det er jo akkurat som deg, sier Karin Naphaug. I dag tilbyr hennes lille firma mer enn å legge barn. Hun hjelper foreldre med grensesetting, søskensjalusi, ernæringsproblematikk og tilbyr kurs i førstehjelp og babymassasje. Enkelte familier følger hun over flere år, som firebarnsfamilien Sunde i Asker. Som mamma Linda selv sier:
- Vi bruker Karin jevnt og trutt
OM DET IKKE ER fred og harmoni på terrassen, er det en slags idyll der de fire ungene i alderen ett til seks holder på med sitt. Ett år gamle Sonja sitter i stolen og strekker seg hylende etter et glass saft. Storesøster Sofie hopper tau. Tvillingene Magnus og Margrethe på tre henger i henholdsvis mamma Linda og pappa Peter. Karin Naphaug tar runden, legger seg ned på terrassegulvet og klemmer og hilser på dem alle seks.
- Hva er det dere strever mest med nå, Peter? Spør hun blidt.
Peter sier ingenting. Han ser spørrende på Linda, som har skrevet noen punkter ned på en lapp.
- Det er flere ting: Sonja våkner klokka fem om morgenen, sier hun.
- Og da dytter vi litt i hverandre og lurer på hvem det er som skal gå inn.
- Fem, ja. Det er litt tidlig. Når legger hun seg? spør Karin.
- Det er litt avhengig av hvor mye hun har sovet til lunsj, men mellom seks og kvart på sju.
- Ikke noe mer fast enn det?
- Nei, hvis hun våkner klokka kvart over elleve er hun så trøtt at hun er ferdig klokka seks. Men vanligvis kvart på sju.
KARIN FORHØRER seg mer om leggeritualene, før hun går i gang med å fortelle om hvilke fysiologiske mekanismer som settes i gang i en menneskekropp rundt klokka fem. At både kroppstemperatur og hormonproduksjon er lav, og at alt er nullstilt før vi starter på en ny dag. Og så er det lyse morgenen med fuglekvitter.
- Sonja er tydeligvis en morgenfugl, og det å snu en sånn, kan være litt vrient. Men det viktigste er å ikke gi henne service. Ikke gi henne oppmerksomhet! Noen ganger kan dere gå inn straks, før hun griner seg opp.
- Det gjør vi nå. Da går jeg inn og putter inn smokken og da roer hun seg.
- Jaha, sier Naphaug blidt i møtekommende, før hun fortsetter:
- Egentlig er Sonja nå så gammel at hun kan putte inn smokken selv. Det er litt sånn tolv stjerners hotell når et menneske kommer inn klokka fem om natta og putter inn smokken, sier hun til Linda.
Henvendt til oss:
- Jeg pleier jo ofte å spørre foreldre hvor mange stjerner hotell de driver har. Jeg sier ofte at de bør gå fra å være et tolv stjerners hotell til å bli et to stjerners herberge. Men du begynner ikke å puppe om morgenen, Linda?
- Nei. Jeg steller henne, gir henne mat og så pupp.
- Det er bra, fordi det er en feil mange gjør. Barn våkner mye om natta og til slutt tenker foreldrene at nå, nå er klokka fem, nå er det morgen. Og så tar de barnet inn i foreldresenga og gir pupp. Da lærer barnet at så lenge han eller hun ikke gir seg, kommer belønningen. Og det må man ikke gjøre. Ikke gi dem belønning! Jeg tenker at alt før seks er natta.
DET VAR INGEN mirakelkur Karin Naphaug kom med da hun var på sitt første hjemmebesøk hos Linda og Peter. Mantraet hennes er rutiner, forutsigbarhet og trygghet. - Rutiner! Legge faste leggeplaner fra barnet er tre måneder. Gi barnet trygghet så det vet hva som skal skje hver kveld. Hun laget systemer. Ikke bare hva de gjorde to minutter før legging, men system gjennom hele dagen. Og deretter var det 45 minutter med babymassasje og badebøtte hver kveld. Det ble slutt på lesing og synging. Nå var det rett inn på rommet og dyna over.
- Skal man ikke synge og lese?
- Jo, men jeg anbefaler å ikke gjøre det på soverommet. Når barna kommer inn dit, skal barnet sove. Da skjer det ikke noe mer. Dagen er slutt.
VAR DET IKKE et nederlag å tilkalle profesjonell hjelp for å legge egne barn?
- Det var et større nederlag å ikke få det til, sier Linda.
- Ã... ikke mestre. Vi fikk jo råd både her og der. Fra helsestasjon og venninner og gjennom bøker, men rådene var til dels motstridende. Og da tenkte jeg at det kan godt hende at det er mange veier til Rom, men jeg ville ha et opplegg som hang sammen.
- Jeg var veldig skeptisk i begynnelsen. Det tok mye tid, men vi så jo fort at det funka, sier Peter.
- Vi hadde valget mellom å bruke førtifem minutter eller helvetesnetter, sier Linda. Og de kjente godt til hvordan slike netter var. Den eldste datteren Sofie var våken nesten hver eneste natt frem til hun var to-tre år.
Linda beskriver det met ett ord: Horror.
- Vi var alt for føyelige. Vil du at jeg skal være her litt til, OK. Da blir jeg litt til. Og vi sliter fremdeles litt med dette. Sofie vil gjerne bestemme. Hun vil regjere.
LINDA HAR FLERE punkter på lista si denne dagen. Det er Magnus som biter Margrethe, det er Sonja som bare vil spise pålegg og det er gnåling.
- Det er en av de tingene som plager meg mest nå. Det er ikke skriking, men gnåling. Du skjønner hva jeg mener?
- Masing og sånn? spør Karin.
- Noen dager er det gnål fra jeg står opp til jeg legger meg. "Mamma, mamma mammaaaaa". Hele dagen.
- De vil ha oppmerksomhet, og de merker veldig lett når du er sliten og har kort lunte. Unger er veldig sånn: "Se hva som skjer". De tøyer grensene dine. Hele tiden: Se hva som skjer!
- Så hva gjør jeg?
- Du kan for eksempel si: "Vet du hva? Nå maser du så mye at du er nødt til å gå et annet sted. Jeg får så vondt i hodet". Og så kan du sette han eller henne et annet sted. Under trappa eller på do eller hvor som helst. Bare ikke på soverommet.
KARIN FORTELLER at hun har sett og møtt mange foreldre som sliter med grensesetting.
- Det er mor og far bestemmer, men før man sier nei, bør man spørre seg hvorfor gjør barnet som det gjør? Forsøke å sette seg inn i barnets prosjekt. Skjønne barnets følelser, ideer og meninger. Men til slutt er det du som må sette grensene i forhold til hva du synes om det barnet gjør. Noen synes at det er greit at barna hopper i sofaen, andre synes ikke det.
- Og hva gjør du hvis du ikke vil at barnet hopper i sofaen?
- Gjør barnet noe som ikke er akseptert, skal du si i fra to ganger og så avlede barnet. Ta det ut av situasjonen og få dem inn på et annet spor.
Barn er lette å avlede. Da setter du grenser uten å si nei, nei, nei, NEI!
Unger lærer dette fort. Unger er kloke.
Akkurat det er noe Karin gjentar ofte. Unger er kloke.
- Men de er det. Tenk at unger klarer å styre voksne mennesker. Unger er tilpasningsdyktige og flinke til å innrette seg bare man er tydelig og gir klare signaler. Og det er de voksne som må gjøre.
Og selv når de opplever at ulike voksne har ulike grenser, tilpasser de seg.
- Det skjønner de fort. De skjønner at besteforeldre, naboene, barnehagen har ulike grenser. De skjønner raskt de ulike reglene.
- Man merker jo at når de har vært hos besteforeldrene så forsøker de seg litt når de kommer hjem, sier Peter.
- Selvfølgelig. Men da gjelder det å være tydelige at her gjelder hjemmegrensene. Unger er kloke.
KARIN NAPHAUG INSPISERER soverommet der alle de fire barna sover sammen. Hun skryter av hvor fint det er blitt, spør hvor lenge Linda har tenkt å puppe og flytter en av sengene.
Og så er det videre. Ned på gulvet for å ta avskjed med klem og kos.
Hun blir stående i oppkjørselen ved den hvite Toyotaen. Snakker om hvor heldige Linda og Peter er som har den nydelige buketten med barn. Det er et privilegium, gjentar hun. Selv har hun ett barn.
- Om jeg fikk henne til å sove? Nei, nei. Jeg gikk i alle fellene som finnes. Men nå går det bra. Hun er blitt 23 år.
Tekst: HALLGEIR OPEDAL - Foto: AGNETHE BRUN
Når barna ikke vil sove, kommer KARIN NAPHAUG (54).
Norges eneste profesjonelle nanny.
Nødhjelp
DET VAR EN kveld seinhøstes 2002, tre måneder etter at Linda Sunde hadde født tvillingene Magnus og Margrethe. De siste månedene hadde livet bestått av nattevåk, amming, bleieskift og skrikende unger 24 timer i døgnet. For første gang skulle hun ut, treffe andre. I det hun tok på støvlene, begynte Sofie på tre å skrike. Hun ville ikke at mamma skulle gåååå! Og dermed våknet Magnus og Margrete. Alle de tre barna hylte. - Da bare satte jeg meg ned i trappa og grein. Jeg orket ikke mer. Ikke lenge etter ringte mobiltelefonen til Karin Naphaug.
ETTER TI Ã...R som helsesøster på Vindern i Oslo hadde Karin Naphaug merket seg alle småbarnsforeldres største problem: Søvnmangel. Skrikende babyer slet dem ut. Karin tenkte at her var det et marked. For fem år siden sa hun opp jobben og startet hun sitt lille firma med en misjon: Lære foreldre å få barn til å sove. Siden har hun kjørt rundt i Oslo og Akershus i en hvit Toytoa Yaris og gitt flere hundre småbarnsforeldre natta tilbake. _|Mange sliter, men det å innrømme at «nå trenger vi hjelp», sitter ofte langt inne. Mange som ringer, har kjørt seg langt ned og er desperate. De har forsøkt alt, uten at det har nyttet. Problemet er at de ofte har prøvd mange forskjellige ting uten å være konsekvente. I England er Jo Frost blitt superkjendis som Super nanny der hun hjelper britiske foreldre med barneoppdragelsen. Serien er til nå solgt til over 30 land, og blant annet vist på TV 2. Nå kommer en norsk versjon av serien. _|Det er mange foreldre som sier det når de har sett Jo Frost. det er jo akkurat som deg, sier Karin Naphaug. I dag tilbyr hennes lille firma mer enn å legge barn. Hun hjelper foreldre med grensesetting, søskensjalusi, ernæringsproblematikk og tilbyr kurs i førstehjelp og babymassasje. Enkelte familier følger hun over flere år, som firebarnsfamilien Sunde i Asker. Som mamma Linda selv sier:
- Vi bruker Karin jevnt og trutt
OM DET IKKE ER fred og harmoni på terrassen, er det en slags idyll der de fire ungene i alderen ett til seks holder på med sitt. Ett år gamle Sonja sitter i stolen og strekker seg hylende etter et glass saft. Storesøster Sofie hopper tau. Tvillingene Magnus og Margrethe på tre henger i henholdsvis mamma Linda og pappa Peter. Karin Naphaug tar runden, legger seg ned på terrassegulvet og klemmer og hilser på dem alle seks.
- Hva er det dere strever mest med nå, Peter? Spør hun blidt.
Peter sier ingenting. Han ser spørrende på Linda, som har skrevet noen punkter ned på en lapp.
- Det er flere ting: Sonja våkner klokka fem om morgenen, sier hun.
- Og da dytter vi litt i hverandre og lurer på hvem det er som skal gå inn.
- Fem, ja. Det er litt tidlig. Når legger hun seg? spør Karin.
- Det er litt avhengig av hvor mye hun har sovet til lunsj, men mellom seks og kvart på sju.
- Ikke noe mer fast enn det?
- Nei, hvis hun våkner klokka kvart over elleve er hun så trøtt at hun er ferdig klokka seks. Men vanligvis kvart på sju.
KARIN FORHØRER seg mer om leggeritualene, før hun går i gang med å fortelle om hvilke fysiologiske mekanismer som settes i gang i en menneskekropp rundt klokka fem. At både kroppstemperatur og hormonproduksjon er lav, og at alt er nullstilt før vi starter på en ny dag. Og så er det lyse morgenen med fuglekvitter.
- Sonja er tydeligvis en morgenfugl, og det å snu en sånn, kan være litt vrient. Men det viktigste er å ikke gi henne service. Ikke gi henne oppmerksomhet! Noen ganger kan dere gå inn straks, før hun griner seg opp.
- Det gjør vi nå. Da går jeg inn og putter inn smokken og da roer hun seg.
- Jaha, sier Naphaug blidt i møtekommende, før hun fortsetter:
- Egentlig er Sonja nå så gammel at hun kan putte inn smokken selv. Det er litt sånn tolv stjerners hotell når et menneske kommer inn klokka fem om natta og putter inn smokken, sier hun til Linda.
Henvendt til oss:
- Jeg pleier jo ofte å spørre foreldre hvor mange stjerner hotell de driver har. Jeg sier ofte at de bør gå fra å være et tolv stjerners hotell til å bli et to stjerners herberge. Men du begynner ikke å puppe om morgenen, Linda?
- Nei. Jeg steller henne, gir henne mat og så pupp.
- Det er bra, fordi det er en feil mange gjør. Barn våkner mye om natta og til slutt tenker foreldrene at nå, nå er klokka fem, nå er det morgen. Og så tar de barnet inn i foreldresenga og gir pupp. Da lærer barnet at så lenge han eller hun ikke gir seg, kommer belønningen. Og det må man ikke gjøre. Ikke gi dem belønning! Jeg tenker at alt før seks er natta.
DET VAR INGEN mirakelkur Karin Naphaug kom med da hun var på sitt første hjemmebesøk hos Linda og Peter. Mantraet hennes er rutiner, forutsigbarhet og trygghet. - Rutiner! Legge faste leggeplaner fra barnet er tre måneder. Gi barnet trygghet så det vet hva som skal skje hver kveld. Hun laget systemer. Ikke bare hva de gjorde to minutter før legging, men system gjennom hele dagen. Og deretter var det 45 minutter med babymassasje og badebøtte hver kveld. Det ble slutt på lesing og synging. Nå var det rett inn på rommet og dyna over.
- Skal man ikke synge og lese?
- Jo, men jeg anbefaler å ikke gjøre det på soverommet. Når barna kommer inn dit, skal barnet sove. Da skjer det ikke noe mer. Dagen er slutt.
VAR DET IKKE et nederlag å tilkalle profesjonell hjelp for å legge egne barn?
- Det var et større nederlag å ikke få det til, sier Linda.
- Ã... ikke mestre. Vi fikk jo råd både her og der. Fra helsestasjon og venninner og gjennom bøker, men rådene var til dels motstridende. Og da tenkte jeg at det kan godt hende at det er mange veier til Rom, men jeg ville ha et opplegg som hang sammen.
- Jeg var veldig skeptisk i begynnelsen. Det tok mye tid, men vi så jo fort at det funka, sier Peter.
- Vi hadde valget mellom å bruke førtifem minutter eller helvetesnetter, sier Linda. Og de kjente godt til hvordan slike netter var. Den eldste datteren Sofie var våken nesten hver eneste natt frem til hun var to-tre år.
Linda beskriver det met ett ord: Horror.
- Vi var alt for føyelige. Vil du at jeg skal være her litt til, OK. Da blir jeg litt til. Og vi sliter fremdeles litt med dette. Sofie vil gjerne bestemme. Hun vil regjere.
LINDA HAR FLERE punkter på lista si denne dagen. Det er Magnus som biter Margrethe, det er Sonja som bare vil spise pålegg og det er gnåling.
- Det er en av de tingene som plager meg mest nå. Det er ikke skriking, men gnåling. Du skjønner hva jeg mener?
- Masing og sånn? spør Karin.
- Noen dager er det gnål fra jeg står opp til jeg legger meg. "Mamma, mamma mammaaaaa". Hele dagen.
- De vil ha oppmerksomhet, og de merker veldig lett når du er sliten og har kort lunte. Unger er veldig sånn: "Se hva som skjer". De tøyer grensene dine. Hele tiden: Se hva som skjer!
- Så hva gjør jeg?
- Du kan for eksempel si: "Vet du hva? Nå maser du så mye at du er nødt til å gå et annet sted. Jeg får så vondt i hodet". Og så kan du sette han eller henne et annet sted. Under trappa eller på do eller hvor som helst. Bare ikke på soverommet.
KARIN FORTELLER at hun har sett og møtt mange foreldre som sliter med grensesetting.
- Det er mor og far bestemmer, men før man sier nei, bør man spørre seg hvorfor gjør barnet som det gjør? Forsøke å sette seg inn i barnets prosjekt. Skjønne barnets følelser, ideer og meninger. Men til slutt er det du som må sette grensene i forhold til hva du synes om det barnet gjør. Noen synes at det er greit at barna hopper i sofaen, andre synes ikke det.
- Og hva gjør du hvis du ikke vil at barnet hopper i sofaen?
- Gjør barnet noe som ikke er akseptert, skal du si i fra to ganger og så avlede barnet. Ta det ut av situasjonen og få dem inn på et annet spor.
Barn er lette å avlede. Da setter du grenser uten å si nei, nei, nei, NEI!
Unger lærer dette fort. Unger er kloke.
Akkurat det er noe Karin gjentar ofte. Unger er kloke.
- Men de er det. Tenk at unger klarer å styre voksne mennesker. Unger er tilpasningsdyktige og flinke til å innrette seg bare man er tydelig og gir klare signaler. Og det er de voksne som må gjøre.
Og selv når de opplever at ulike voksne har ulike grenser, tilpasser de seg.
- Det skjønner de fort. De skjønner at besteforeldre, naboene, barnehagen har ulike grenser. De skjønner raskt de ulike reglene.
- Man merker jo at når de har vært hos besteforeldrene så forsøker de seg litt når de kommer hjem, sier Peter.
- Selvfølgelig. Men da gjelder det å være tydelige at her gjelder hjemmegrensene. Unger er kloke.
KARIN NAPHAUG INSPISERER soverommet der alle de fire barna sover sammen. Hun skryter av hvor fint det er blitt, spør hvor lenge Linda har tenkt å puppe og flytter en av sengene.
Og så er det videre. Ned på gulvet for å ta avskjed med klem og kos.
Hun blir stående i oppkjørselen ved den hvite Toyotaen. Snakker om hvor heldige Linda og Peter er som har den nydelige buketten med barn. Det er et privilegium, gjentar hun. Selv har hun ett barn.
- Om jeg fikk henne til å sove? Nei, nei. Jeg gikk i alle fellene som finnes. Men nå går det bra. Hun er blitt 23 år.
Karin Naphaug
www.sovekarin.no
Bébételmobile vant..
.. prisen for årets innovative babyprodukt
.. og var blandt de beste i den største test av babycaller i Tyskland
.. og er et sveitsisk kvalitetsprodukt
Les resultatene fra spørreundersøkelsen vedrørende foreldres bruk av babycall i ulike situasjoner. Les mer..